Jes 65,17–19
17 For se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Og de første ting skal ikke minnes, ingen skal lenger komme dem i hu. 18 Ja, gled og fryd dere til evig tid over det jeg skaper! For se, jeg skaper Jerusalem til jubel og hennes folk til fryd. 19 Og jeg vil juble over Jerusalem og fryde meg i mitt folk. Gråt eller skrik skal ikke lenger høres der.
1 Kor 15,50–58 (1 Kor 15,50–57)
50 Men det sier jeg, brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike. Heller ikke skal forgjengelighet arve uforgjengelighet. 51 Se, jeg sier dere et mysterium: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, 52 brått, i et øyeblikk, ved den siste basunen. For basunen skal lyde, og de døde skal bli reist opp uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. 53 For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet. 54 Men når dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da blir det ordet oppfylt som står skrevet: Døden er oppslukt til seier. 55 Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? 56 Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. 57 Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! 58 Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren.
Luk 21,25–36 (Luk 21,27–36)
25 Og det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner. Og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser. 26 Mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som skal komme over jorden. For himlenes krefter skal rokkes. 27 Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med kraft og stor herlighet. 28 Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til.
29 Og han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og alle trær. 30 Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere av dere selv at sommeren er nær. 31 Slik skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at Guds rike er nær. 32 Sannelig sier jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før det er skjedd alt sammen. 33 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå. 34 Men ta dere i vare, så ikke deres hjerte tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så den dagen skulle komme uventet over dere 35 som en snare. For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden. 36 Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen.
25 Καὶ ἔσταιN σημεῖα ἐν ἡλίῳ καὶ σελήνῃ καὶ ἄστροις, καὶ ἐπὶ τῆς γῆς συνοχὴ ἐθνῶν ἐν ἀπορίᾳ, ἠχούσηςN θαλάσσης καὶ σάλου, 26 ἀποψυχόντων ἀνθρώπων ἀπὸ φόβου καὶ προσδοκίας τῶν ἐπερχομένων τῇ οἰκουμένῃ· αἱ γὰρ δυνάμεις τῶν οὐρανῶν σαλευθήσονται. 27 Καὶ τότε ὄψονται τὸν υἱὸν τοῦ ἀνθρώπου ἐρχόμενον ἐν νεφέλῃ μετὰ δυνάμεως καὶ δόξης πολλῆς. 28 Ἀρχομένων δὲ τούτων γίνεσθαι, ἀνακύψατε καὶ ἐπάρατε τὰς κεφαλὰς ὑμῶν· διότι ἐγγίζει ἡ ἀπολύτρωσις ὑμῶν.
NVariant with NA/UBS: ἔσται ♦ ἔσονται NVariant with NA/UBS: ἠχούσης ♦ ἤχους
29 Καὶ εἶπεν παραβολὴν αὐτοῖς, Ἴδετε τὴν συκῆν καὶ πάντα τὰ δένδρα· 30 ὅταν προβάλωσιν ἤδη, βλέποντες ἀφʼ ἑαυτῶν γινώσκετε ὅτι ἤδη ἐγγὺς τὸ θέρος ἐστίν. 31 Οὕτως καὶ ὑμεῖς, ὅταν ἴδητε ταῦτα γινόμενα, γινώσκετε ὅτι ἐγγύς ἐστιν ἡ βασιλεία τοῦ θεοῦ. 32 Ἀμὴν λέγω ὑμῖν ὅτι οὐ μὴ παρέλθῃ ἡ γενεὰ αὕτη, ἕως ἂν πάντα γένηται. 33 Ὁ οὐρανὸς καὶ ἡ γῆ παρελεύσονται, οἱ δὲ λόγοι μου οὐ μὴ παρέλθωσιν.N
NVariant with NA/UBS: παρέλθωσιν ♦ παρελεύσονται
34 Προσέχετε δὲ ἑαυτοῖς, μήποτε βαρηθῶσιν ὑμῶν αἱ καρδίαι ἐν κραιπάλῃ καὶ μέθῃ καὶ μερίμναις βιωτικαῖς, καὶ αἰφνίδιοςN ἐφʼ ὑμᾶς ἐπιστῇ ἡ ἡμέρα ἐκείνη· 35 ὡς παγὶς γὰρN ἐπελεύσεται ἐπὶ πάντας τοὺς καθημένους ἐπὶ πρόσωπον πάσης τῆς γῆς. 36 Ἀγρυπνεῖτε οὖνN ἐν παντὶ καιρῷ δεόμενοι, ἵνα καταξιωθῆτεN ἐκφυγεῖν πάνταN τὰ μέλλοντα γίνεσθαι, καὶ σταθῆναι ἔμπροσθεν τοῦ υἱοῦ τοῦ ἀνθρώπου.
NVariant with NA/UBS: αἰφνίδιος ἐφʼ ὑμᾶς ἐπιστῇ ♦ ἐπιστῇ ἐφʼ ὑμᾶς αἰφνίδιος NVariant with NA/UBS: γὰρ ἐπελεύσεται ♦ ἐπεισελεύσεται γὰρ NVariant with NA/UBS: οὖν ♦ δὲ NVariant with NA/UBS: καταξιωθῆτε ♦ κατισχύσητε NVariant with NA/UBS: πάντα ♦ ταῦτα πάντα
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Lammende frykt eller glad forventning (21,25–30)
Deretter kommer Menneskesønnen. Tidspunktet angis ikke nærmere. Det vil skje en eller annen gang i fremtiden. Også her får vi noen viktige ord fra en av Lukas’ kilder. Også hos ham hører vi at det blir en tid med oppløsning. Ingenting synes å fungere slik man tok det for gitt at det alltid skulle gjøre.
Det er usikkert hva som menes med ”himlenes krefter”. Vi kan også gjengi det med ”verdensrommets velde”. Det kan dreie seg om åndsmakter eller himmellegemer. I hvert fall dreier det seg om selve grunnvollene i vårt univers. Og her får vi nå – med ord som bare Lukas har bevart – høre om to ulike måter å reagere på. De vantro gripes av panikk og forferdelse. Mennesker står rådløse. Alt ser meningsløst ut. For enkelte blir det for mye. De orker ikke leve lenger. Men den som tror Kristus på hans ord, vet hva som holder på å skje. Han skal reise seg, rette på ryggen (det betyr uttrykket ordrett). Han trenger ikke bøye seg for det som synes forferdelig og uforklarlig. Han kan løfte hodet og se opp. Han vet hvem som kommer. Når alt dette skjer, da er det vår i luften. Guds rike er nær.
Allerede i vår tid? (21,32–36)
’Når skal dette skje?’ spurte disiplene. Svaret er at det er mye som skal hende først. Men nå legger Jesus til at endetiden er noe man skal regne med i fullt alvor, også i ens egen levetid. Han sier at ”denne slekt” ikke skal forgå før alt dette skjer. I urmenigheten regnet man seg selvsagt til ”denne slekt”, og man ventet på Jesu gjenkomst i sin egen levetid. Lukas levde sikkert i håpet, selv om han – som Paulus – på eldre dager begynte å regne med at han ikke skulle få oppleve den dagen. ”Denne slekt” trenger ikke å bety ”denne generasjon”. Det kan – som på enkelte steder i evangeliene – sikte til jødefolket. Det kan bety menneskeslekten. Det kan – som jødiske kilder og funn i Qumran viser – brukes om alle dem som lever i Messias’ dager og i endetiden, når Gud har latt verdensløpet gå inn i sin siste fase.
Merkelig nok har Lukas ikke tatt med det som både Markus og Matteus skriver i denne sammenheng, nemlig at ingen utenom Faderen – ikke en gang Sønnen – vet når den dagen kommer. Vi vet ikke grunnen til det, men det er åpenbart at hvis Lukasevangeliet ble skrevet i etterapostolisk tid – som mange mener – så burde det ordet ha kommet med, ettersom det viste at Jesus ikke hadde angitt noe bestemt tidspunkt for sin gjenkomst.
Utsagnet om Jesu ord som skal bestå når himmel og jord forgår, finnes derimot også hos Lukas. Få ord trekker tydeligere opp grenselinjen mellom et sekularisert og et kristent syn på tilværelsen. For sekularismen er materie og energi det som skal bestå, mens alt som er sagt og tenkt på jorden – også av Jesus – er relativt og tidsbestemt. Ifølge bibelsk tro er universet skapt. Det har blitt til og skal en gang opphøre. Det eneste i vår verden som skal bestå for evig, er Ordet og det liv det skaper i dem som tror.
Å forankre seg i denne verden betyr altså undergang. Det trenger ikke skje gjennom laster og utsvevelser. Det holder med de daglige bekymringer i et liv fylt med arbeid. Har man mistet Kristus av syne, kommer den avgjørende dagen til å bli som en felle: plutselig klapper den sammen over den som ingenting visste. Derfor er tanken på Kristi gjenkomst en del av den kristne tro. Den tar jeg virkelig med i beregningen som en reell mulighet.